From rookie to veteran – 8 years in the TSR

(English version below)

23 juli 2011 satte jeg meg på et fly og vendte kursen mot Shetland, for å delta i mitt aller første Tall Ships Race. Jeg var 15 år gammel, litt nervøs, spent og ikke minst nysgjerrig på hvordan det ville være å bo ombord I et seilskip. Ville jeg klare å sove? Ville jeg bli sjøsyk? Ville jeg få noen nye venner?

En ting var sikkert: Jeg hadde ingen idé om at dette etterhvert ville bli min lidenskap i mange år fremover.

Jeg hadde fått tildelt det nederlandske skipet Morgenster fra Den Helder, og jeg ble også fortalt vi kun kom til å være rundt fem norske ungdommer ombord. Jeg var med i the Tall Ships Races gjennom Stavanger kommune, som var litt av grunnen til at jeg valgte å være med i TSR i utganspunktet. Jeg seilte fra Lerwick og opp til Stavanger, som er min hjemby.

Selv om jeg snakket greit engelsk, så var jeg nervøs for hvordan kommunikasjonen kom til å være ombord. Heldigvis snakket flere i besetningen engelsk flytende, og siden jeg var den yngste medseileren ombord, så fikk jeg både litt ekstra hjelp og støtte underveis på turen.

Klarte jeg å sovet imens vi krysset Nordsjøen i høye bølger og dårlig vær? – JA!

Ble jeg sjøsyk? – HELL YES!

Fikk jeg nye venner på turen? – ABSOLUTT!

Så hva er det som har fått meg til å ville være med på TSR år etter år? Etter mitt første møte med regattaen i 2011, så følte jeg egentlig at jeg hadde kommet hjem. Følelsen av å være i et så inkluderende samfunn betydde veldig mye for meg. Jeg møtte så mange bra mennesker fra så mange forskjellige kulturer, og vi var alle i samme båt (bokstavelig talt). Ikke nok med at jeg fikk meg nye venner, jeg lærte nemlig også mye om meg selv, som selvfølgelig har betydd mye opp igjennom årene.

Første gangen jeg deltok i regattaen, så klarte jeg ikke å passere den første plattformen i masten. Det var veldig frustrerende, men jeg lærte å respektere mine egne grenser. I 2014 deltok jeg i mitt tredje Tall Ships Race, og klarte endelig å krysse den første plattformen, pluss litt til. Det var verdens beste følelse. 2014 var også det første året jeg klarte å vinne over sjøsyken, og føle meg relativt vel igjennom hele turen. (Ja, det finnes håp!!)

Når jeg var med i regattaen for aller første gang, så klarte jeg ikke å kveile et eneste tau riktig. Når jeg ble med i TSR for andre gang, to år senere, så kveilet jeg så mange tau at jeg til slutt mistet tellingen.

I 2015 var jeg med for fjerde gang, og klarte endelig å klatre helt opp til toppen av masten. Mestringsfølelsen var omtrent ubeskrivelig. Følelsen av å være fri og fryktløs er noe jeg enda husker den dag i dag.

I 2017 ble jeg Norges ungdomsrepresentant i Sail Training International sitt eget Youth Council, i tillegg til å være ungdomsrepresentant i Norsk Seiltreningsallianse. Jeg har fortsatt begge vervene den dag i dag.

Når Stavanger var igjen var vertshavn for the Tall Ships Races i fjor, syv år etter min aller første deltakelse, fikk jeg sitte i medseilergruppa til the Tall Ships Races Stavanger 2018. Jeg tror dette er et lite bevis på hvor langt du faktisk kan komme med å være lidenskapelig opptatt av noe, samt at du står på og ikke gir deg.

Jeg tror det er viktig å vise at mennesker med kunnskap, ferdigheter og erfaring, også har begynt et sted. Jeg kveiler fortsatt feil når jeg er på seiltur, og jeg blir fortsatt sjøsyk innimellom. Heldigvis er det noe som etterhvert gir seg, og jeg har lært (på den harde måten) hva jeg bør gjøre og ikke gjøre når det kommer til sjøsyke.

Det å være 15 år og ta en avgjørelse som omhandlet det å trå utenfor komfortsonen, synes ikke jeg at var vanskelig i seg selv. Utfordringen min var at jeg skulle gjøre dette alene. I dag er jeg så glad for at jeg valgte å gjøre det, og jeg er så utrolig takknemlig for alle somrene jeg har fått være på sjøen. Ikke minst håper jeg å kunne tilbringe mine åtte neste somre på sjøen også!

Takk for at du leste!

//The 23rd of July 2011, I got on a plane and set course towards Shetland to participate in my very first Tall Ships Race. I was 15 years old, slightly nervous, excited, and also curious about what it would be like to live on a tall ship. Would I be able to sleep? Would I get seasick? Would I make any new friends?

One thing was for sure: I had absolutely no idea that this eventually would be my passion for years to come.

I had been assigned the Dutch ship Morgenster, from Den Helder, and I was told that we would only be about five Norwegians on board. I was joining the TSR through the municipality of Stavanger, which is one of the reasons for why I joined TSR in the first place. I sailed from Lerwick and up to Stavanger, the latter one being my home town.

Even though I spoke OK English, I still felt slightly nervous about how the communication would be on board. Luckily, a lot of the crew on board spoke English fluent, and since I was the youngest trainee on the ship, I got some extra support and attention.

Did I manage to get any sleep while crossing the North Sea in high waves and bad weather? – YES!

Did I get sea sea sick? – HELL YES!

Did I make any new friends? – ABSOLUTELY!

So what made me want to come back to the TSR over and over again? After my first meeting with the races in 2011, I sort of felt like I was home. The feeling of being in such an including environment meant a great deal to me. I met so many cool people from so many different cultures, and we were all in the same boat (literally). Not only did I make new friends, but I also learned a lot about myself. Which meant a lot.

The first time I joined the races, I didn’t manage to climb over/pass the first platform, when I was in the rigging. It was extremely frustrating, but I learned to respect my own boundaries. In 2014 I joined my 3rd TSR and and finally managed to cross the first platform and then some more. It was the best feeling ever. 2014 was also the first year I managed to conquer my sea sickness, and actually feel relatively well the whole race. (Yes, there’s hope!!)

When I joined the Races for the first time, I did not manage to coil a single rope correctly. When I joined the Races again, two years later, I coiled so many ropes that I lost count in the end.

In 2015 I participated for the fourth time, and finally managed to climb all the way to the top of the mast. The sense of accomplishment is basically indescribable. Also the feeling of being free and fearless is something I still remember today.

In 2017 I became Norway’s youth representative in Sail Training International’s Youth Council, in addition to being the youth representative in the Norwegian Sail Training Association. I’m still holding both of the positions today.

When Stavanger hosted the TSR again last year, seven years after my first participation, I was in the committee for the Tall Ships Races Stavanger 2018, in the trainee department. That is something I think is a minor proof of how far you can get, if you’re pasionate enough, and never give up.

I think it is important to show that people with knowledge, skills and experience also started somewhere. I still make a lot of messy coils when I’m sailing. I still get sea sick sometimes, but the good thing about it is that it will pass, and I have learned (the hard way) what to do and what not to do.

Being fifteen and making a decision regarding something that would be out of my comfort zone was actuatlly not that difficult itself. The major challenge was that I chose to do it alone. Today I’m more than happy that I did it, and I am without doubt grateful for all the summers I have spent at sea. Last but not least; I hope to spend my eight next summers at sea as well!//

Me and two other Norwegian trainees in Lerwick in 2011